Umoglege ord og farlege følelsar
No må du vere snill gut!
Då eg jobba i barnehagen hadde vi på eit tidspunkt eit lite lokalt opprør mot ordet «snill». For i ein barnehage full av «snille» damer høyrde vi ofte dette i garderoben om morgonen: «No må du vera snill i dag!» Og ungen smilte som oftast og sa «Jada»
Men kva i all verda meinte mamma eller pappa med det? Her er nokre av mange moglege tolkingar:
Du må smile og vere blid alltid.
Du må alltid gjere det dei vaksne seier.
Du må hjelpe dei vaksne slik at dei blir glade.
Du må ikkje slå andre.
Du må ikkje slå andre når ein vaksen ser det.
Du må ikkje bråke og rope.
Du må alltid gi fra deg leika du held på med viss nokon andre vil ha den.
Du må passe på veslebroren din heile tida.
Sunn og usunn regulering
Altså eit heilt ubrukeleg ord. Kva den enkelte ungen trudde han/ho måtte gjere hang i stor grad saman med slik ordet hadde blitt gjentatt og brukt frå tidleg alder av dei næraste vaksne. Også inkludert vaksne i barnehagen.
Då vi sette fokus på dette såg vi to viktige ting å jobbe med:
Barnet er eit heilt menneske. Vi prøvde å gi rom for alle følelsar, og også sette ord på frustrasjonar, sinne og vonbrot i samspel med mange andre barn og vaksne.
Vaksne er vaksne, barn er barn. Kva er alltid den vaksne sitt ansvar? Kva rolle meiner vi barna har? Vi tenkte gjennom alt frå praktiske ting til grensesetting, spesielle behov og konfliktsituasjonar. Og vi øvde på å finne meir dekkande ord.
Flink jente!
Men det er eigentleg eit anna ord som har opptatt meg i det siste. «Flink jente!»
Ordet «flink» liknar på «snill» men rommer meir og har eit anna personleg krav i seg slik eg forstår det. Snill er på ein måte det som skjer utanpå, ein slags fasade. Flink stiller krav. Og igjen er det avhengig av dei nære vaksne. Kva dei vil. Forventningar og krav.
Umoglege krav.
Eg har sett barn som levde med forventningen om at å vere flink på skolen betydde toppkarakterar. Det er ikkje alltid lett å leve opp til! Kan ein nokon gong gjere det bra nok?
Stor lojalitet.
Ein lærar eg jobba i prosjekt saman med sette ord på ein anna type flinkhet: «Ofte er det ein eller to elevar i klassen som har så mykje å ta hand om heime at det er meg ei gåte korleis dei klarer å stille på skolen i rett tid og kvar dag!» Det er vel desse som vert kalla løvetannbarn. Eller kanskje vi kan kalle nokre av dei storesøskenløvetannbarn. Desse som må vere mor for småsøsken, hushjelp, og lynavleiar mot vaksne. Innsats, kjærleik og lojalitet, ja, men kanskje også berre det nakne faktum at ein MÅ. For ellers rasar alt. Flinke er dei til gagns. Men det har sin pris! Kanskje kjenner du også nokre slike?
Fortrengingar eller erfaringar.
«Flink» er ein også når ein sit fint hos tannlegen, ikkje skrik når ein har fått skrubbsår, et opp all maten osv. Klart det er situasjonar der ein må lære å undertrykke redselen og smerten fordi ein må til tannlege eller doktor. Ein må lære å tole, og lære at det går over. Men når det er snakk om sterke følelsar som redsel, smerte, sinne og sorg som alltid blir underkjent er det ikkje ok. I min oppvekst var det nærmast synd å bli sint. Korleis skal ein då lære å takle slikt? Korleis kan store gutar lære å gråte? Det vert mykje skjult og helsefarleg stress av slikt.
Følelsar og overgrep.
I det siste har eg tenkt mykje på at «flink jente/flink gut» også er eit aktivt verktøy for å få små barn til å tie om overgrep og vald. Det skapar band til overgripar. Det undergrev tillit til eigne følelsar og eigen kropp fordi «flink» er å tole og tie, redsel og smerte er ikkje anerkjent. Inga Marte Torkildsen skreiv ei bok som heiter «Du ser det ikke før du tror det» Når alt er skjult er det vanskeleg å tru. Men å tru at overgrep skjer er ein føresetnad for å kunne avdekke og vere til hjelp.
Vi treng alle å kunne uttrykke korleis vi har det inni oss.
Har lysst å ta med eit lite minne frå lenge sidan i barnehagen. Dette er på vestlandet, vest mot havet, og snø er mangelvare. Når snøen kjem må ein ut med det same, kanskje smeltar det bort i morgon!
Småbarnsavdelinga hadde vore ute på føremiddagen. Vanskeleg å føte seg i dette kvite! Spennande også! Vi prøvde akebretta. Og syns vi hadde det gøy! Etter matpause og kvil ville vi ut igjen med 2-åringane. «Kom, no skal vi ut og ake!» Dei fleste var klare.
Ein liten kar nekta. «Nei!» skreik han. «Jo, kom no, det blir gøy å ake!» Eit nytt Nei og mykje skriking. Mykje til å vere han. Alle vanlege tryggingsstrategiar så som forsikring om å passe på han, løfte om å få sitte på fanget feila. Han skreik og skreik.
Så var det ei som var lur nok til å undersøke litt: «Har du ikkje lyst til å sitte på akebrett?» Gråten stoppa brått, han blinka litt og nikka, «Ikkje akebrett!» «Å, men du treng ikkje det viss du ikkje har lyst!» Heile kroppen hans liksom rista seg og samla seg etter kraftanstrengelsen. Pusta ut. Etter litt tid spør den vaksne: «Har du lyst å berre leike litt i snøen?» «Ja,» sa han og smilte over heile fjeset. Og ytterkleda kom på i ein fart.
Eigne følelsar, eigne minner.
Denne historia har eg aldri gløymt. Denne vesle karen var liten, men det er ikkje alltid lett for vaksne heller å finne orda når følelsene brusar opp. Godt med tid og vennlighet for å nøste i kva det eigentleg er som skjer inne i oss! Dette er også ein del av det vi jobbar med i IoPT, å koma i kontakt med eigne følelsar og tankar. Heile spekteret. Ikkje berre det som vart forventa av snille og flinke jenter og gutar. Å finne sin eigen identitet er å inkludere både gode og mindre gode minner og erfaringar. Og å øve seg på å snakke venleg til den vesle redde/sinte/einsame jenta/guten som finns inni dei aller fleste av oss.